Kaffe med bismak og glemt takknemlighet

Godt plassert på min favorittcafè med dagens avis og cappuchino, skulle solen nytes og roen senke seg.

Trodde jeg....

Avisens forside serverte agurknytt om en skigutt og hans relativt normale liv, der trening er hans jobb.

Skulle likt å se enhver nordmann eller -kvinne på forsiden av avisen fordi vi gjør jobben vår!

Videre festet jeg meg ved 2-3 sider om norske toppsjefer som stikker av med høye lønnsgevinster og frynsegoder.

Men det var et lite bilde, en liten notis, som gav meg gåsehud ut i storetåa.

Et utsultet barn på sin mors arm, som følge av enorm tørke i Afrika....

                                             (illusrasjonsfotoet er ikke det samme som i avisen)

Det er behov for penger tilsvarende lønna til den ene av nevnte toppsjefer for å redde liv.

Jeg vet jo at fattigdom er fakta.
Men det er så fort gjort å glemme. Ser det ikke i det daglige. Avisene fokuserer på skistjerner
og norske superlønninger.
Det barnet, og mange fler, kan reddes av årslønna og frynsegodene til toppsjefen.

Kaffen fikk bismak. Gåsehuden vedvarte.
Min planlagte lille shoppingrunde ble avblåst. Jeg har det jeg trenger.

Jeg ønsker at flere skal Leve Livet Lykkelig!